Inger Lise Hansen har i beste sendetid uttrykt sinne og frustrasjon over partiet hun har tjent i mange år. Selv fikk jeg ikke anledning til å se intervjuet, men har lest mediedekningen i etterkant.
Man kan mener mye om at hun på denne måten går ut offentlig.Selv hadde jeg ønsket at hun med kraft og styrke hadde tatt opp problemstillingene på et langt tidligere tidspunkt og internt i partiet.
Slik jeg ser det reiser hun tre prinsippielle problemstillinger. Det handler om den kultur eller ukultur som preger Kr.F. Det handler om rolleforståelse og det handler om reell politisk uenighet.
Nå vil jeg sette fokus på kulturen.
Einar Aadland beskriver organisasjonskultur på denne måten:
Organisasjonskultur er mønster av opne og løynde verdiar og normer som pregar ei gruppe og som manifesterer seg i kulturuttrykk. Kulturmønsteret ligg på ein skala mellom stabilitet og dynamikk, heilskap og mangfald. (Aadland, 1994)
En kultur er ikke statisk, men dynamisk. Det betyr at vi har gode muligheter til å endre en kultur, om vi ønsker det.
Jeg tror at mange med meg kan kjenne igjen frykten for "å tale Roma midt imot." Det er ikke alltid jeg er enig i politikken som føres sentralt og mange ganger synes jeg at jeg har gode argumenter også.
Hva er det som gjør at jeg ikke våger? Hvilke skjulte, "uskrevne regler" trenger vi å ta et oppgjør med?
Alle organisasjoner, også Kr.F, trenger en ledelse som lytter og viser respekt for medlemmer som tenker "annerledes". Dernest er det et ansvar som ligger tungt på alle oss som vil partiet vel. Hvordan kan jeg, ut i fra min "posisjon" i Kr.F. bidra til åpne, ryddige debatter?
Det handler om å avsløre hersketeknikker. Det handler om å si i fra dersom jeg føler meg "overkjørt". Det handler om å vise hverandre respekt, være rause med hverandre og gi hverandre relevante tilbakemelding. Og det starter med meg. JEG må tørre, JEG må våge!!
Da jeg deltok på Stavangerkonferansen erfarte jeg nettopp dette. I forbindelse med gruppearbeidene opplevde jeg en befriende, morsom og utviklende uenighet. Dette var drøftinger som ga inspirasjon. Erfaringen fra Stavangerkonferansen vil jeg ta med meg videre.
Inger Lise Hansen har igjen satt fokus på en problemstilling som er livsviktig å ta tak i.Jeg håper partiledelsen tar hennes innspill på dypt alvor, og jeg håper at hvert eneste Kr.F. medlem utfordres til å vise respekt, ærlighet og romslighet.
Man kan mener mye om at hun på denne måten går ut offentlig.Selv hadde jeg ønsket at hun med kraft og styrke hadde tatt opp problemstillingene på et langt tidligere tidspunkt og internt i partiet.
Slik jeg ser det reiser hun tre prinsippielle problemstillinger. Det handler om den kultur eller ukultur som preger Kr.F. Det handler om rolleforståelse og det handler om reell politisk uenighet.
Nå vil jeg sette fokus på kulturen.
Einar Aadland beskriver organisasjonskultur på denne måten:
Organisasjonskultur er mønster av opne og løynde verdiar og normer som pregar ei gruppe og som manifesterer seg i kulturuttrykk. Kulturmønsteret ligg på ein skala mellom stabilitet og dynamikk, heilskap og mangfald. (Aadland, 1994)
En kultur er ikke statisk, men dynamisk. Det betyr at vi har gode muligheter til å endre en kultur, om vi ønsker det.
Jeg tror at mange med meg kan kjenne igjen frykten for "å tale Roma midt imot." Det er ikke alltid jeg er enig i politikken som føres sentralt og mange ganger synes jeg at jeg har gode argumenter også.
Hva er det som gjør at jeg ikke våger? Hvilke skjulte, "uskrevne regler" trenger vi å ta et oppgjør med?
Alle organisasjoner, også Kr.F, trenger en ledelse som lytter og viser respekt for medlemmer som tenker "annerledes". Dernest er det et ansvar som ligger tungt på alle oss som vil partiet vel. Hvordan kan jeg, ut i fra min "posisjon" i Kr.F. bidra til åpne, ryddige debatter?
Det handler om å avsløre hersketeknikker. Det handler om å si i fra dersom jeg føler meg "overkjørt". Det handler om å vise hverandre respekt, være rause med hverandre og gi hverandre relevante tilbakemelding. Og det starter med meg. JEG må tørre, JEG må våge!!
Da jeg deltok på Stavangerkonferansen erfarte jeg nettopp dette. I forbindelse med gruppearbeidene opplevde jeg en befriende, morsom og utviklende uenighet. Dette var drøftinger som ga inspirasjon. Erfaringen fra Stavangerkonferansen vil jeg ta med meg videre.
Inger Lise Hansen har igjen satt fokus på en problemstilling som er livsviktig å ta tak i.Jeg håper partiledelsen tar hennes innspill på dypt alvor, og jeg håper at hvert eneste Kr.F. medlem utfordres til å vise respekt, ærlighet og romslighet.
Vel talt. Der meninger brytes oppnår en å få en sak belyst fra flere sider og en får testet om ens argumenter holder.
SvarSlettJa, og samtidig er det en spesiell posisjon å være i ledelsen av et parti- til forskjell fra alle oss "grasrot" Kr.F'ere. Det er begrensninger på hvor mange soloutspill man kan ha - og som ikke er forenlig med partiprogrammet- når man er en del av et lederteam.
SvarSlettKlokt sagt, både i innlegg og kommentarer. Jeg så intervjuet og opplevde en klok og modig kvinne som setter lys på ukultur og kultur. Så kommer det problematiske med å ta dette fra nestlederplattformen. Trolig ingen lett situasjon fra noen av de involverte. Nå er det imidlertid åpnet for en debatt/endring og den sjansen bør vi gripe i klokskap, vennlighet og respekt..
SvarSlettTakk for øvrig for gode ord inne på bloggen min :)
SvarSlett